Etter endt videregående og førstegangstjeneste tok jeg i 1995 Grunnfag i Matematikk ved Universitetet i Stavanger. Året etter Idrett grunnfag ved Høyskolen i Kristiansand hvor to inspirerende lærere, Svein Rune Olsen og Petter Gramvik motiverte min ferd mot Mellomfag i Idrettsbiologi ved Norges Idrettshøgskole (NIH). I løpet av dette året fikk jeg fornøyelsen av å bli kjent med Professoren Jostein Hallèn, Frank Ingjer og Hans A. Dahl samt Førsteamanuensis Truls Raastad. Møtet med disse storhetene forkludret alle mine planer om å bli fysioterapeut. Så tok jeg mellomfag i Fysisk aktivitet og helse parallelt med Organisk kjemi på Blindern og utdannelse som Idrettsmassør i regi av ManuMedic (Sverige).
Jeg kom til et veiskille der jeg måtte velge mellom fysioterapi eller å fordype meg ytterligere innen Idrettsbiologi. Jeg valgte Hovedfag i idrettsbiologi og i fellesskap med min gode venninne Mone Eriksen Nastad, forsket vi i 2 år på ”Individuell respons på akutt hypoksi” og gikk ut med tittelen cand.scient. Idrettsbiologi. Dette var en uforglemmelig periode med opp- og nedturer, og jeg lærte så mye at jeg ble livredd for å glemme et eneste ord fra forelesningene. I tillegg jobbet jeg som vit.ass. på testlaboratoriet ved NIH og fikk suge til meg av den overveldende kunnskapen til Overingeniørene Svein Leirstein og Erlend Hem. Dr.scient. Øyvind Foss var uheldig med loddtrekningen og fikk meg som læregutt, men han gav meg innsikt i hva flid og nøyaktighet hadde å si for resultatet. Ambisiøs og fryktesløs prøvde jeg samtidig å ta Mellomfag i matematikk ved Blindern. Jeg fulgte hver forelesning, men fikk aldri avlagt avsluttende eksamen, noe av det lille jeg angrer på.
Nok fikk være nok. Jeg hadde hjemlengsel, søkte nye utfordringer og endte opp på Rjukan. Der traff jeg noen av de beste menneskene jeg noen gang har møtt. I løpet av disse to årene fikk jeg tatt Praktisk pedagogisk utdanning ved Høgskolen på Stord slik at jeg nå kunne undervise som lærer på idrettslinja ved Bryne videregående skole. Her har jeg nå mitt daglige virke. Jeg har savnet de faglige samtalene og oppdateringene selv om Førstelektor Leif Inge Tjelta ved UIS har vært en god støttespiller.
Etter å ha gått med en forfatterspire i magen fant jeg omsider ut at jeg ville lage min egen internettside. Til det har jeg fått hjelp av min meget dyktige bror, Bård Henning, som har bistått med teknisk og kunstnerisk hjelp. Uten ham – ingen side.
Det finnes mye praktisk og teoretisk kunnskap blant folk, og man skal aldri undervurdere folks egne erfaringer. Imidlertid er jeg oppdratt i et vitenskaplig miljø slik at det meste jeg tar opp vil være vitenskaplig forankret. Jeg vil imidlertid understreke at jeg ikke påberoper meg noen absolutte sannheter, men ønsker å opplyse om dokumenterte fakta. Så får det være opp til den enkelte å velge hva han tror på og ønsker å følge i treningsarbeidet. Jeg håper i allefall at siden kan være til inspirasjon.
Avslutningsvis vil jeg takke, foruten de som allerede er nevnt, fantastiske mennesker som har blitt mine gode venner, forbilder og kompanjonger som Heidi Holmlund, Ingvild Solen, Tom-Ole Dalsrud, Sigmund Aasen, Halvor Lauvstad, Alf Ingve Berntsen og Åge Olsen. Disse har med sine ekstraordinære kunnskaper vært verdifulle og høyst kompetente støttespillere og hjelp i denne prosessen.