Behandling av akutte skader

I forrige avsnitt ble det nevnt at man ved akutte skader som regel alltid vil finne kardinale symptomer som calor (varme), tumor (hevelse), rubor (blødning), dolor (smerte) og functio laesa (nedsatt funksjon). Disse symptomene kjennetegner inflammasjonsprosess som kan vare relativt mye lengre enn nødvendig. Inflammasjonen skyter alltid over mål. Det vil si at reaksjonen på en skade er i overkant stor og man bruker lengre tid på å komme seg enn strengt tatt nødvendig. Vi har med andre ord to valg:

1. å vente til skaden er helt reparert av seg selv
2. å sette i gang tiltak som gjør at vi kommer oss mye raskere.

Behandlingen går rett og slett ut på å begrense hvert enkelt av tegnene på inflammasjon. Vi bruker da førstehjelpsprinsipp som er kjent under flere navn som ICE, RICE, PRICE eller PRICER. Hver bokstav sier noe om hvilket tiltak vi bør iverksette og i hvilken rekkefølge de bør følges.

De fleste idrettsskader er mindre alvorlige og ofte greie å behandle. Idrettsutøvere er ofte utålmodige og ønsker å komme snarest mulig i gang igjen med treningen. Å ta det helt med ro i flere uker er ikke lenger akseptert som et godt råd. Moderne fysioterapi har utviklet gode rehabiliteringsopplegg ved mange typer skader. Opptreningen deles i tre faser - akuttfasen, rehabiliteringsfasen og treningsfasen. Hvilken fase man befinner seg i styres av hva man kan utføre.

Akuttfasen er de første 48 timene og her er det igangsetting av PRICER som gjelder. Fase to og tre varierer med hensyn til tid. Fase tre starter fra funksjonen er normal til man er 100 %.

1. Akuttfasen

I denne fasen er behandlingsopplegget PRICER. Man stopper blødningen og demper inflammasjonen. Det som er viktig er nedkjøling, trykkbandasje, ro og hevelse av skadestedet. Samtidig bør man starte med alternativ trening så fort det lar seg gjøre. Prinsippene for alternativ trening er å vedlikeholde kondisjon med sykling og vanntrening, samt styrketrening som ikke provoserer skadestedet. Ha fokus på hva man kan gjøre og ikke på begrensningene.

P står for protection altså beskyttelse. Det vil si at skadestedet beskyttes fra ytterligere skade. Hvis du krasjer på sykkel på en vei så må du komme deg ut av trafikken, hvis du er i et steinras så bør du komme deg unna raset før du setter deg ned.

R (rest) står for hvile. Dette innebærer at man tar det med ro for å unngå forverring av skaden. Man bør med andre ord ikke fortsette å spille fotball dersom du har brukket beinet eller tråkket over. Kroppen trenger å bruke all sin energi på å helbrede skaden. Er man derimot alene i en skog og tråkker over så bør man prioritere å komme seg hjem først.

I (ice) står for is. Det er et omdiskutert tema om nedkjøling gjør at blodårene blir trangere. Enkelte forsøk viser at blodsirkulasjonen faktisk ikke blir så mye lavere med kulde, slik at dette ikke er den viktigste egenskapen med is. Nervesignaler går saktere når det er kaldt. Nedkjøling har derfor først og fremst en smertelindrende funksjon. Det er viktig å tenke på at alt som er kaldere enn kroppstemperatur vil kjøle ned. Så om du ikke har en ispose, isspray, grønnsaksblanding fra fryseren så kan du bruke kaldt vann, snø etc. Det er imidlertid viktig å ikke få frostskader eller ise direkte på åpne sår.

C (compression) betyr kompresjon. Når vi komprimerer så bruker vi gjerne en støttebandasje eller noe elastisk som en sokk, genser, tape som vi presser rundt skadestedet. Dette har to funksjoner. For det første så er det med på å holde leddet eller skadestedet stabilt og i ro. I tillegg vil det forhindre at hevelsen blir stor siden det begrenser blødningen. Blodårene blir avklemt og blødningen reduseres. Det kan derfor være en fordel å bruke kompresjon i lang tid etterpå for å begrense hevelsen.

E (elevation) betyr å heve skadestedet over hjertehøyde. På denne måten reduserer man blodtilførselen til skadestedet og får redusert noe av trykket som kan medføre smerter.

R (reference) betyr å oppsøke hjelp dersom man er i tvil om skadens omfang. Det er ikke alltid man kan fastslå om det er en ødelagt menisk, strekk eller avrivning av bånd. Dette vil en lege eller annet medisinsk personale i større grad kunne fastslå. Imidlertid må man være klar over at det i enkelte tilfeller kan ta litt tid før man får stilt riktig diagnose siden hevelse og smerter kan påvirke symptombildet.

2. Rehabiliteringsfasen

Her er det viktigste å la smertene styre aktiviteten. Det er viktig at bevegelsesutslag og blodsirkulasjon bedres. Dette gjøres ved aktive bevegelser, mange repetisjoner og tøyninger under smertegrensen. Det er også viktig å starte styrketrening. Utilstrekkelig styrke vil gjerne gjøre at man får mer vondt og føler seg svak og utrygg under aktivitet. Tidligere ble det anbefalt mange repetisjoner og lett belastning. Dersom man ser på hva som er mest effektivt i forhold til å øke styrken, så er det slik at større belastning hurtigere vil øke styrken. Man bør derfor ikke være så redd for å bruke tung belastning. Tilsvarende har eksentrisk trening vist seg å vær gunstig for å øke styrken og få dratt muskelfibere og arrvev i riktig retning. Mye av smerten og begrensninger i bevegelsesutslag kan tilskrives arrvev som trenger tid på å gå seg til.

3. Treningsfasen

Her trener du styrke og bevegelighet til 100 %. Det vil altså si at man er smertefri men fortsatt ikke like sterk som man var før skaden inntrådte. Med 100 % menes det nivået man hadde før skaden. Teknikken normaliseres og du trener spesifikt i forhold til den aktivitet man skal tilbake til.