Utnyttingsgrad

Det maksimale oksygenoptaket avgjør organismens maksimale evne til å ta opp og omsette oksygen per tidsenhet. Et høyt oksygenopptak er derfor en forutsetning for å prestere godt innen utholdenhetsidretter. Tradisjonelt har måling av maksimalt oksygenopptak vært brukt som indikator for å forutsi utholdenhetsprestasjon. For inhomogene grupper er det god korrelasjon mellom det maksimale oksygenopptaket og prestasjon. Imidlertid er dagens verdier ikke vesentlig høyere enn de var på 40 tallet, slik at det også er andre forhold som må forklare prestasjonsfremgang i utholdenhetsidretter (Olympiatoppen, 2005).

Utnyttingsgrad vil si hvor nært det maksimale oksygenopptaket man kan arbeide over en gitt distanse eller hvor stor % av det maksimale oksygenopptak man kan utnytte gjennom en aktivitet av en gitt varighet”. Det maksimale oksygenopptaket oppnås ved en belastning som typisk holdes i 3-5 minutter. Ved aktiviteter av lengre varighet må man justere ned intensiteten for å fullføre. Man kan holde en høyere intensitet på en 3000m enn på en maraton. Dette innebærer da at om man på en 3000 m klarer å ligge nær sitt maksimale oksygenopptak må man justere ned hastigheten ved et lengre løp. Utnyttingsgrad måles som % av det maksimale oksygenopptaket som man holder gjennom løpet. Det er ikke praktisk mulig å måle utnyttingen gjennom et langt løp, men man kan gjøre det i ulike faser av arbeidet. Trente kan ligge på 85 – 95 % av det maksimale oksygenopptaket på distanser opp til 10.000m mens utrente kan ligge fra 65 – 70 % og opp noe avhengig av treningsbakgrunn, væskebalanse, ernæringsstatus og psykiske forhold. Den maksimale utnyttingsgraden vil avta med varigheten av aktiviteten. Denne faktoren involverer spesifikke forhold i og rundt muskulatur, samt væskebalanse og størrelse på glykogenlagre. I tillegg omfatter den psykiske forhold som motivasjon og evne/vilje til å presse seg og det å tåle smerte. Dag til dag variasjonene er relativt små for anaerob kapasitet og for det maksimale oksygenopptaket. Dette betyr at man stort sett vil oppnå tilnærmet samme resultater fra en test til den neste. I motsetning vil utnyttingsgrad kunne variere mye fra dag til dag pga variasjon i motivasjon, dagsform, væskebalanse og ernæringsstatus. Det er denne parameteren som gir størst utslag dersom en utøver presterer godt en dag og dårlig den neste. Ved aktiviteter av varighet fra 90 – 120 min er det hovedsakelig størrelse på glykogenlagre og væskebalanse som avgjør utnyttingsgraden (Hallèn, 2002). Det er store individuelle forskjeller mellom trent/utrent, dag-til-dagvariasjoner/dagsform og andre forhold som spiller inn. Forhold av betydning for utnyttingsgraden er sentrale faktorer som hjerte, lunge, blod og karsystem og perifere faktorer som muskelfiber, kapillærer, enzymer og mitokondrier. I tillegg spiller psykiske forhold som motivasjon, teknikk, vilje og evne til å presse seg inn. Teknikk er også av sentral betydning. Dette omfatter forhold som biomekanikk, steglengde/frekvens, skotøy, og indre muskulære forhold (det er mange overlappende perifere faktorer) som fibertype rekruttering, fosfat kopling, lagring av elastisk energi, økt ventilasjonsarbeide. Videre vil anaerob terskel, glykogenlagre og væskebalanse være avgjørende for utnyttingsgraden. De fleste av disse faktorene er i stor grad trenbare og utnyttingsgraden trenes best ved spesifikk trening siden man blir god i det man trener på . Dermed vil det å ligge på en høy % av det maksimale oksygenopptaket være et mål for treningen som har til hnsikt å forbedre utnyttingsgraden.

Praktisk betydning
To utøvere kan ha like stort maksimalt oksygenopptak, men da vil den med høyest utnyttingsgrad vinne. En utøver med lavere oksygenopptak kan sogar vinne dersom, han klarer å holde et gjennomsnittlig høyere oksygenopptak gjennom aktiviteten. Utnyttingsgrad er en trenbar faktor, men denne krever mye spesifikk trening i den aktuelle idretten. Derfor tar det lengre tid å utvikle denne enn for eksempel det maksimale oksygenopptaket. For å bedre utnyttingsgraden må man derfor trene tempotrening opp mot konkurransehastighet. Siden det også involverer muskulære forhold så krever det spesifikk trening, altså at man trener i den aktuelle idretten i konkurranse tempo. Væskebalanse og ernæringsstatus spiller i tillegg en vesentlig rolle ved aktiviteter av lang varighet, mens motivasjon og vilje til å presse seg kanskje er mer sentralt på kortere og mer intensive aktiviteter der psyke, smerteterskel og evne til å presse seg er avgjørende faktorer. Figur2. To utøvere med identisk oksygenopptak, men der utøver A har høyere utnyttingsgrad.