Arbeidsøkonomi

Arbeidsøkonomi angir energiforbruk per utført arbeid, altså hvor mye energi som brukes på å forflytte seg en gitt distanse. Jo bedre arbeidsøkonomi desto lavere vil energiforbruket være og i så måte antyde en mer rasjonell teknikk. Begrepet teknikk angir en hensiktsmessig bevegelsesløsning. Innen estetiske idretter som turn vil god teknikk bedømmes visuelt. I andre idretter vil god teknikk være det samme som rasjonell teknikk, der man bruker minst mulig energi på å forflytte seg hurtigst mulig.

Vi kan måle arbeidsøkonomi i de fleste idretter, mens mekanisk effektivitet angis som den prosentandel av kjemisk energi som gjenfinnes som utført arbeide. Energiforbruk ved gange øker ved hastigheter over 6-7 km/t. Dette betyr i praksis at oksygenforbruket per meter øker med hastigheteten ved gange. Slik er det ikke ved løp. Ut fra et energiøkonomisk synspunkt ser man at ved hastigheter under 6-7 km/t så er det mer økonomisk å gå enn å løpe. Ved en terskel som ligger i dette området blir det derimot mer økonomisk å løpe enn å gå. For syklister så viser studier at syklister bruker minst energi ved ca 80 tråkk per min, en frekvens de færreste bruker. Det synes derfor som at man foretrekker individuelle og tillærte hastigheter.

Ved løp betegnes arbeidsøkonomi som løpsøkonomi og angis i ml oksygen per tilbakelagt distanse. Dette finner man ved å måle oksygenopptaket på submaksimal belastning når steady state er oppnådd (når oksygenopptaket har stabilisert seg). Det finnes spesielle karakteristika ved løpsøkonomi. Dersom man utfører målinger av oksygenopptaket på steady state ved forskjellige hastigheter får man en tilnærmet lineær stigning mellom oksygenopptak og hastighet. Stigningstallet angir løpsøkonomi som liter O2 per meter. Ut fra dette ser vi at arbeidsøkonomi er konstant og dermed uavhengig av hastighet og kroppsvekt. I teorien betyr dette at uavhengig av hastighet man løper på så er energiforbruket per tilbakelagt meter omtrent det samme. Dette er en overforenkling men man kan til dels se dette i praksis ved at man i maratonløp ikke bruker nevneverdig mer energi i slutten av løpet sammenlignet med starten av løpet. Kanskje noe overraskende ettersom man kan tenke seg at man løper mindre rasjonelt når man blir sliten.

Det er viktig å presisere at lineariteten er en overforenkling, som allikevel blir brukt som basis i all treningslære. Det viser seg nemlig at man kan finne en liten økning i oksygenopptaket utover arbeidet. Denne økningen betegnes drift eller slow component og betyr et høyere oksygenopptak enn forventet ut fra det som angis i treningslæren. Størrelsen vil variere etter intensitet, varighet, trenings-, væske- og ernæringsstatus, fibertype rekruttering og om man arbeider over eller under anaerob terskel. Etter en treningsperiode vil man redusere slow component som da innebærer en forbedring av arbeidsøkonomi. I praksis betyr dette at lineariteten man bruker i treningslæren ikke er helt riktig, selv om man velger å unnlate å nevne dette. Imidlertid vil dette ikke bli nærmere gjennomgått da det kun er for spesielt interesserte.

Løpsøkonomi er en trenbar faktor som krever mye spesifikk trening i den aktuelle aktiviteten. En forbedring innebærer at man bruker mindre energi på å forflytte seg og dermed har et lavere oksygenopptak på en gitt belastning. Det viser seg at man har en individuell hastighet hvor man har best løpsøkonomi. For eksempel vil mellomdistanseløpere ha best løpsøkonomi ved høyere hastigheter sammenlignet med maratonløpere som har sin beste økonomi på en litt lavere hastighet. Dette indikerer at løpsøkonomien trenes best på de hastigheter man til vanlig arbeider mest på. Forskning viser videre at styrketrening kan bedre løpsøkonomien.

Når det gjelder faktorer som påvirker løspøkonomi så deles disse i ytre og indre faktorer. De ytre er vær, vind, føre, underlag, terreng, skotøy og klær. Variasjoner i disse vil påvirke energiforbruket i betraktelig grad. De indre faktorene er muskelspesifikke forhold, fibertypefordeling, fibertyperekruttering, energiomsetning, ventilasjonsarbeide, intensitet, biomekaniske- og energetiske forhold. Av de faktorer med størst betydning så nevnes lungeventilasjon som en sentral samt endringer i fiberrekruttering. I tillegg vil teknikkendringer som omfatter steglengde og stegfrekvens kunne gi en endret økonomi. Det ser ut som at man er mest økonomisk på en selvvalgt hastighet som man foretrekker å løpe på. Det angis også at fibertype fordeling og karakteristika i arbeidende muskulatrur er av betydning. Syklister med stor andel Type I fibere synes å ha bedre økonomi enn utøvere med mer Type II fibere. Løpsøkonomi og utnyttingsgrad synes å ta lengre tid å trene opp enn VO2maks og krever mer spesifikk mengdetrening.